liberale partier – Store norske leksikon (2024)

De liberale partiene oppstod i flere europeiske land i løpet av 1800-tallet, og hentet sin sterkeste støtte fra middelklassen, og særlig fra den internasjonalt orienterte handelsnæringen, som spesielt gikk inn for frihandel og religiøs toleranse. Liberale partier oppstod i opposisjon til konservative og proteksjonistiske ideer, og ble etter hvert også en kontrast til sosialistiske og særlig revolusjonære ideer om å bruke makt for å skape et mer rettferdig samfunn. De liberale partiene gikk noen ganger sammen med den sosialistiske arbeiderbevegelsen for å kreve demokrati og utvidelser av stemmeretten, og andre ganger sammen med de konservative partiene på høyresiden om å bremse utviklingen i demokratisk retning.

De liberale partiene hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1900-tallet, samtidig som demokratiet ble etablert i Vest-Europa. Senere har deres innflytelse gått tilbake i de fleste land, i takt med at liberale ideer har blitt et felles politisk tankegods som også finnes igjen i konservative og sosialdemokratiske partier. I Canada og Australia har likevel liberale partier beholdt posisjonen som et av de største partiene. I mange land har liberale partier inntatt en plass i det politiske sentrum, og mange av partiene har hatt vanskeligheter med å markere en klar politisk identitet. Liberale partier har i nyere tid inngått i regjeringskoalisjoner med både arbeiderpartier og borgerlige partier.

I Norden har de liberale partiene spilt en viktig rolle i politikken siden slu*tten av 1800-tallet. I tråd med det europeiske mønsteret har de liberale partiene i Norden i løpet av 1900-tallet mistet en god del oppslu*tning til både konservative og sosialdemokratiske partier.

Partiet Venstre var i Norge største eller nest største parti fram til første verdenskrig, og ble i løpet av 1920-tallet erstattet av det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet som det største partiet til venstre for det konservative partiet Høyre. Høyre har etter hvert på sin side utviklet den særnorske betegnelsen «liberalkonservativ», for å beskrive egen politikk som en syntese eller sammensmeltning av konservative og liberale ideer. Etter etableringen på 1970-tallet har Fremskrittspartiet omtalt seg selv som et «liberalistisk folkeparti», og har gjennom det skapt en ideologisk debatt mellom seg og Venstre om hva liberale ideer egentlig innebærer.

I Danmark gjennomgikk det liberale partiet Venstre flere splittelser og samlinger på slu*tten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I 1905 kom det til et endelig brudd mellom det sosialliberale sentrumspartiet Radikale Venstre og resten av partiet Venstre, som etter splittelsen ble et mer høyreorientert parti med sterkest støtte i landbruket og en del frikirkelige miljøer.

Det danske Venstre har i perioder vært et stort parti som har konkurrert med Det Konservative Folkeparti om å være størst på borgerlig side eller «blå blokk», og har hatt statsministeren i flere perioder på 2000-tallet. Radikale Venstre har på sin side vært et mindre sentrumsparti som ofte har inntatt en parlamentarisk vippeposisjon, og som i lange perioder har samarbeidet med Socialdemokratiet og den øvrige venstresiden i «rød blokk». I 2022 ble Venstre i Danmark splittet på nytt, da Venstres tidligere statsminister og partileder Lars Løkke Rasmussen dannet partiet Moderaterne. Samme år dannet Venstre, Moderaterne og Socialdemokratiet regjering sammen, og sosialdemokratenes Mette Frederiksen fortsatte som statsminister.

I Sverige har det eksistert ett eller flere liberale partier i over 200 år. Disse partiene har, i likhet med sine danske søsterpartier vært samlet og splittet i flere omganger. I 1934 ble Folkpartiet etablert som en samling av Frisinnade Folkpartiet og Sveriges Liberala Parti. I 1990 ble partiet omdøpt til Folkpartiet Liberalerna, og i 2015 til Liberalerna. Partiet har siden dannelsen vært preget av store interne spenninger og debatter om politikk og ideologi. Fra Sverige ble medlem av EU i 1994 har også det svenske Centerpartiet vært medlem av den europeiske paraplyorganisasjonen ALDE for liberale partier, og regnet seg som et liberalt parti.

I Finland har det siden landet ble selvstendig i 1918 eksistert flere liberale partier. Liberala Folkpartiet, som ble etablert i 1965, fikk aldri hatt noen avgjørende politisk innflytelse og falt ut av den finske riksdagen Eduskunta for siste gang ved valget i 1995. Svenska Folkpartiet, som i tillegg til å være et parti for den svenskspråklige minoriteten i landet også er et selverklært liberalt parti, har vært sammenhengende representert i den finske riksdagen siden det ble grunnlagt i 1905. Også det finske senterpartiet Keskusta regner seg som et liberalt parti, og har i likhet med Svenska Folkpartiet og sitt svenske søsterparti vært medlem i ALDE siden Finland i 1994 ble medlem i EU.

På Island har Framsóknarflokkurin eller «Fremskrittspartiet» vært det største selverklært liberale partiet i flere tiår, og har i likhet med Venstre i Danmark og senterpartiene i Sverige og Finland hatt sterke bånd til primærnæringene. I 2017 delte partiet seg i to etter en bitter lederstrid, og mindretallet dannet sentrumspartiet Miðflokkurinn. I tillegg har det flere ganger de senere årene vært dannet liberale sentrumspartier med en mer EU-vennlig profil, både sentrumspartiet Björt framtíð eller «Lys Framtid» i 2012 og det noe mer høyreorienterte Viðreisn eller «Reform» i 2016.

• partifamilier
• liberal
• liberalisme
• norske politiske partier