Liberalisme er en politisk ideologi med vekt på individet og dets selvstendige verdi. Liberalismen er en av de politiske ideologiene som i sterkest grad har preget samfunnsutviklingen i de vestlige landene siden 1700-tallet.
Innenfor politisk filosofi er liberalismen den dominerende retningen. Den er likevel ingen enhetlig retning, og dens tilhengere har en rekke ulike syn på sentrale spørsmål.
Klassisk liberalisme
Liberalismen ble først utformet i England på 1600-tallet, med Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) som sentrale premissleverandører. Begge var opptatt av å legitimere statsdannelsen som en frivillig kontraktsinngåelse mellom individer. Dette er liberalismens kjerne – at individer går foran samfunnet.
De to tenkerne kom likevel til helt ulike konklusjoner, hvorav Lockes versjon er nærmere moderne liberalere. Mens Hobbes endte med å legitimere en stat der suverenen, altså en eneveldig monark, hadde uinnskrenket makt, tok Locke til orde for en stat med begrenset makt over sine innbyggere.
Locke mente også at innbyggerne i en stat kunne gjøre opprør mot staten dersom den misbrukte makten den hadde fått av innbyggerne. Selv om Locke aldri selv brukte ord som «liberal» eller «liberalist» om seg selv, regnes han i utallige historiske gjennomganger som en grunnlegger av liberalismen.
Den klassiske liberalismen er en retning innenfor liberalismen som bygget på Lockes politiske filosofi. Retningen ble utformet i England på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Den klassiske liberalismen tar til orde for en minimalstat eller nattvekterstat. I dag kalles den også libertarianisme.
Staten er et nødvendig onde og bør begrenses til å beskytte innbyggerne ved å sørge for sosial ro og orden. Når den virker, må den kun gjøre det som en rettsstat, altså på en forutsigbar måte, på bakgrunn av allment kjente lover. Avskaffelse av de fleste offentlige reguleringer er derfor nødvendig for individets utfoldelse.
Denne formen for liberalisme ble utformet i en tid hvor føydalsamfunnet skapte store begrensninger på hva folk kunne foreta seg, og hvor myndighetene regjerte på en ofte brutal og vilkårlig måte.
Viktige representanter for den klassiske liberalismen er Adam Smith (1723–1790) og Jeremy Bentham (1748–1832).
Sosialliberalismen
Sosialliberalismen gav uttrykk for at bedre utfoldelsesmuligheter forutsatte at staten grep aktivt inn i samfunnslivet, særlig i økonomien: For å gi alle rimelige sjanser måtte noens (de sterkestes) utfoldelsesmuligheter begrenses.
På 1900-tallet ble denne formen for liberalisme videreutviklet og representerer nå også et forsvar for velferdsstaten. Sosialliberalismen står derfor i dag den moderate sosialismen svært nær, mens konservative bevegelser har overtatt en del av de klassiske liberale ideene om en passiv rettsstat.
De som utformet sosialliberalismen, var først og fremst John Stuart Mill (1806–1873), Thomas Hill Green (1836–1882) og Leonard Trelawny Hobhouse (1864–1929).
Liberalismen i dag
Fordi liberalismen har vært så individualistisk orientert, har den også vært svært rasjonalistisk. Dette har ført til at den har fått sterke innslag av antiklerikalisme, særlig i katolske land. I protestantiske land har det imidlertid vært et klart pro-religiøst innslag i den liberale bevegelsen.
I det katolske Europa oppfattes fortsatt liberalismen i stor grad på en klassisk måte, og de liberale partiene er utpregede høyrepartier. I det protestantiske Europa og i Nord-Amerika oppfattes liberalismen hovedsakelig i sosial betydning, og de liberale partiene er sentrums- eller sentrumsvenstre-partier.
Den amerikanske filosofen John Rawls' A Theory of Justice fra 1971 regnes som et av det 20. århundres viktigste bidrag til politisk teori. Rawls' teori om rettferdighet forsvarer den liberale velferdsstaten.
Hans teori gjelder fordelingen av såkalte sosiale primærgoder, personlige og politiske friheter, yrkesmuligheter og samfunnsmessige posisjoner, inntekt og annen økonomisk godtgjørelse. For Rawls er frihet, yrkesmuligheter og inntekt nødvendige betingelser for å oppnå noe som helst.
Han argumenterer for at disse godene skal fordeles etter to sett av prinsipper. For det første skal enhver ha samme tilgang på det mest omfattende systemet av friheter som er forenlig med et tilsvarende systemet av friheter for andre.
For det andre skal sosiale og økonomiske ulikheter bare godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår.
Rawls' bok utløste en omfattende politisk-filosofisk debatt. Blant annet har Rawls' Harvard-kollega, Robert Nozick, argumentert for at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter i boken Anarchy, State and Utopia fra 1974.
Diskusjonen mellom dem som tenker som Rawls og dem som tenker som Nozick er blitt særlig viktig i vestlige samfunn fordi den er så nært knyttet til velferdsstatens videre utvikling.
Les mer i Store norske leksikon
- politisk filosofi
- libertarianisme
Eksterne lenker
Kommentarer (4)
skrev Marie Hov Aanæs
Hei!Jeg forstår ikke hvordan Thomas Hobbes kan betegnes som grunnlegger liberalismen?
svarte Dag Einar Thorsen
Hei,Avsnittene om Hobbes og Locke er kanskje noe fortettet, og de ser også ut til å ha stått urørt ganske lenge, men hvis vi i stedet for "grunnleggere" heller sier "sentrale premissleverandører" kommer vi oss nok litt nærmere et høyere presisjonsnivå. Jeg omformulerer litt, og sier tusen takk for tilbakemelding! :-)
skrev Ola Nordmann
Hvordan kan liberale bevegelser i protestantiske land ha et pro-religiøst innslag og samtidig være sentrum eller sentrum-venstre orienterte? Både Venstre i Norge, Liberalerna i Sverige, Radikale Venstre i Danmark og Liberal Democrats i Storbritannia er ikke utpreget religiøst orienterte.
svarte Dag Einar Thorsen
Hei, Liberale partier i Nord-Europa har vært brede allianser, det vi kaller catch all-partier i statsvitenskap, noe som gjør at de hat inneholdt ulike miljøer. Religiøse miljøer, særlig utpreget lavkirkelige grupperinger, har i mange tilfeller vært med på etableringen av de liberale partiene, og i perioder vært synlige i de liberale partienes indre liv. I vår tid har de lavkirkelige miljøene har endret seg, ved at de har blitt mindre utpreget opposisjonelle og mer konservative, mens de liberale partiene har endret seg de også,og i noen tilfeller også splittet seg. KrF i Norge ble for eksempel dannet etter en splittelse i Venstre i Hordaland, mens Venstre i Danmark (altså ikke Radikale Venstre) har helt opp til vår tid vært et parti som henter mest støtte utenfor København-området og de største byene, blant både religiøse og ikke-religiøse velgere. Utpreget kulturradikale eller sosialliberale partier har nok liten plass for de mest religiøse velgerne i vår tid, mens liberale partier som fortsatt bærer preg av å være brede folkepartier, som Venstre i Danmark, er nok mer åpne for religiøse grupperinger og velgere.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. fa*gansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
fa*gansvarlig for Politisk teori
Dag Einar ThorsenFørsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge
er en av institusjonene som står bak Store norske leksikon.
